Dagens tema var ”Den inkluderende skolen og tverrfaglig samarbeid”. Vi fikk besøk av Asbjørg Bekkevold fra PP tjenesten i Fredrikstad, hvor hun har jobbet i 15 år. Hun startet forelesningen med å fortelle fra et morsperspektiv. Sønnen hennes, Theodor, som nå er 11 år går i 5 klasse på en inkluderende skole, men veien dit har vært lang og vanskelig for både familie og barn.
Vi fikk et lite innsyn i hvordan hverdagen til en familie med et multifunksjonshemmet barn kan fortone seg. Hun hadde fra før 3 barn da Theodor ble født, og hadde sett fram til en deilig tid med barnet og mye tid hjemme. Men, Theodor ble født som prematurbarn. Det ble tidlig konstatert at han ville utvikle sebra parese. Et vel av hjelpeapparater i form av forskjellige instanser ble satt i gang for å hjelpe Theodor til å få et bedre liv. Hjelpeapparatet var flott og familien var takknemlig for den hjelpen de kunne få, men det ble en utfordring i hverdagen med tanke på tidsklemma å forholde seg til alle de forskjellige instansene og personene som skulle hjelpe Theodor. De gikk igjennom en prosess for å finne løsninger som de kunne leve med, med stadige nye utredninger og nye runder med nye instanser. Det første året hadde de ikke mindre en 50 ”hjelpere” å forholde seg til.
Dette gikk også utover Theodor som hele tiden ble satt ut av det som betydde mest for ham, ”leken!” I løpet av det første året hadde de ikke mindre en 50 ”hjelpere” å forholde seg til. Kontakten med familie og venner ble tilsidesatt pga tidsklemma og det første året hadde Asbjørg flere nervøse sammenbrudd.
Familien skjønte at dette ikke kunne fortsette. Det viktigste var hvordan Theodor hadde det, og de så at dette racet ikke var et verdig liv for noen av dem. Det som gjorde Theodor mest lykkelig var samværet med andre barn og det var det som var det avgjørende for det valget de tok. I stedet for å ha fokus på terapi, behandling og trening så satte de fokuset på det sosiale, lekekamerater, barnehage og nå skole.
Dilemmaet deres ble at de følte seg utakknemlige når de avlyste timer som gikk ut over det sosiale livet, og hun poengterte sterkt at det er viktig at man som foreldre ikke føler dårlig samvittighet når man velger fellesskapet framfor behandling.
De så hvilken glede Theodor hadde av å være sammen med andre barn. Han er så sterkt handikapet at han er avhengig av andre barn for å leke og familien satte opp den største trampoline som var å oppdrive i hagen og to doble vaffeljern for å lokke til seg barna i gata. De la Theodor i midten og oppfordret barna til å hoppe rundt slik at han spratt. På den måten ble Theodor inkludert i leken sammen med de andre barna, og det ga ham en enorm glede.
På skolen er Theodor også inkludert både i timen og i friminuttene. I de timene som han føler at han har noe utbytte av og kan bidra med noe er han med, ellers blir det helt meningsløst. Han har en rekke hjelpemidler som gjør at han får utbytte av å være med i klassens felleskap. Disse hjelpemidlene kan også komme noen av de andre elevene til gode, som for eksempel alle de forskjellige lydbøkene. Skolen bruker også elevene til å hjelpe Theodor til å skrive ned historier. Viktig at dette gir læringsbytte for de andre elevene. Når han var yngre så brukte de ofte eldre elever til det, men nå kan det være hvem som helst. Skolen er generell for lite flink til å trekke med seg andre elever. På denne måten bidrar også Theodor til læring for de andre.
Hovedbudskapet til Asbjørg var at man må normalisere det unormale og at man ikke har sjanse til å bli inkludert hvis en skal følge det trenigsopplegget som ofte blir tilrettelagt for funksjonshemmede. Jeg syntes dette var en lærerik forelesning som jeg absolutt vil ta med meg videre som en fremtidig lærer.
